www.facebook.twitter.com/blogg

Hvorfor bruker folk så mye tid og energi på sosiale medier? 

"Hei bloggen. I dag har jeg spist brødskive med egg. Det var godt, namnam."



Er det virkelig så interessant å se hva Silje har på brødskiva si i dag? Facebook og andre sosiale medier overlesses av det og fjorten år gamle jenter med feilskrevne sitat om kjærlighet under bildene deres. Har de virkelig opplevd den store kjærligheten så tidlig? Ikke det, nei? Nei, nettopp. I tillegg så liker de jo fleste å dele sine nærmeste og mest personlige historier med sine nærmeste 1600 venner. Det bør jo dukke opp en slags advarsel da det er enten sendt eller mottatt 40 friendrequests på facebook. ”Å neida du, den går jeg ikke på!”

For ikke å snakke om de 89,9 prosentene av de som skriver på Facebook som ikke kan norsk. Dette er nok fordi alle sitter på Facebook i norsktimene, og får ikke med seg noen ting. Ond sirkel, kalles det. Dessuten, prøver mange av disse personene seg på engelsk også. Det er jo greit nok det, de er jo ikke engelske… Men, da har jeg bare én ting å si: Ikke skriv på engelsk, du er jo norsk. 

Denne bloggen er jo også er sosialt medie. Dere kan diskutere så mye dere vil i kommentarfeltet under.. Men, please. Vær så snill.. IKKE la det gå med kommentarfeltet, sånn det har gått med kommentarfeltene til nettavisene. De var ment å krympe avstanden mellom mediene og mannen i gata. Det som skulle bli en fruktbar debattarena, er i stedet blitt et offentlig toalett, fullt av obskøne skriblerier, stinkende av møkk og oppkast.

For ikke å snakke om flokkmentaliteten i de sosiale mediene, den kollektive tenkningen, om folkemassene som farer opp, sprer rykter og usannheter og dømmer folk til døden i løpet av minutter. Hva i all verden er det egentlig som foregår?

Da meddommer Thomas Indrebø ble fjernet fra Breivik-rettssaken for noen uker siden, var det fordi han hadde vært flåkjeftet på internett, og under sitt alter ego Thomas Ciccone brølt ut at dødsstraff ville være det eneste rettferdige utfallet av saken, med ti utropstegn på slutten av setningen. 



Ja, ja, tenker vi. I dagene etter terrorhandlingene gjorde jo mange av oss det. Vi var jo redde og fly forbannet hele gjengen. Pytt pytt, da sier man mye rart, ikke sant? Nei. Så enkelt er det ikke. Meddommeren har utgitt seg for å være en annen, og ropt noe han angivelig ikke mente. Ville vi godtatt det i det virkelige liv? Nei, for man skal faktisk stå for det man sier, og det som står på internett blir trolig lagret for alltid. 
Heldigvis har myndighetene opprettet siden www.slettmeg.no, for de som har vært litt uheldige og uttalt seg om noe de egentlig ikke hadde peiling på. 

Og følg Jaron Laniers viktigste råd for å gjøre den nye verden til et bedre sted å være: Ikke post noe anonymt med mindre du virkelig er i fare. Å være anonym og frekk bak tastaturet må vel være noe av det flaueste som går an.